Da Ryszard Warsinski kom til Norge i 1964, 27 år gammel, var norsk kunstliv inne i en utvikling preget av raskere forandring og større åpenhet enn noen gang tidligere. Det abstrakte maleriet var (omsider) akseptert og etablert, med navn som Jakob Weidemann, Gunnar S og Inger Sitter. En ny generasjon var kommet til: Per Kleiva, Ørnulf Opdahl, Morten Krohg, Anders Kjær, Jon Anton Risan, Knut Rose og flere.
  Rundt Kunstakademiet og et atelierfellesskap i Skippergata oppsto et alternativt kunstmiljø. Det var også et generasjonsopprør; de unge kunstnerne vendte seg mot den foregående generasjons lyrisk abstrakte og fransk-inspirerte maleri og søkte seg frem mot et mer «figurativt» billedspråk. Rimelig nok var de ikke minst opptatt av den amerikanske pop-kunsten, som nettopp i disse årene kom til å dominere også Europa. Pop-kunst var et urbant fenomen, som derfor ikke fikk store konsekvenser for norsk kunst.
  Ryszard Warsinski brakte med seg et billedspråk som inntil da var ukjent for de aller fleste av hans norske kolleger - et uttrykk dypt rotfestet i polsk kultur. Warsinski kom raskt i kontakt med sine norske kolleger, deltok i «miljøet», og hans bilder var å se på flere utstillinger. Etter hvert var det også enkelte kunstnere som - direkte og indirekte - tok til seg elementer fra hans billedspråk. I retrospekt er det opplagt at Warsinski fikk betydning for utviklingen av det nye figurative norske malerier, hvis fremste representanter i 70-årene er Knut Rose og Ørnulf Opdahl. Warsinskis tilstedeværelse var også, direkte mest og noen ganger indirekte, årsak til at flere polske kunstnere ble representert i Norge i løpet av 60- og 70-årene: Hasior på Galleri F 15; Abakanowicz, Kantor og flere andre på Høvikodden.
  Warsinski var sterkt til stede i norsk kunst frem til tidlig i 80-årene. Hans deltakelse i det offentlige kunstlivet ble deretter mindre, som et resultat at tiltagende sykdom og personlige problemer. Men han fortsatte å arbeide, og særlig papir-bildene fra de siste årene viser at han var i stand til å viderearbeide og finne klare og fascinerende uttrykk for sine billedideer og den komplekse bakgrunnen av mytologier og kulturreferanser som hans billed-verden bygget på.
  Hans norske eksil var selvvalgt, og de første årene fremkalt av ytre og praktiske omstendigheter; senere oppsto også et indre eksil, hvor han, i takt med sykdommens utvikling, ble stadig mer isolert og ensom, og fordypet seg i polsk mytologi, billedkunst, litteratur og - ikke minst - historie. For Polen var hele tiden Warsinskis verden. Det er lett å se at det i hans bilder er referanser til tidligere tiders polske billedkunst, et sett av myter og episke fremstillinger av historiske begivenheter, den særlige polske billedtradisjonen, katolsk og surrealistisk, preget av møtet mellom øst og vest, folkekunstens barokke fantasier som formidlet flere hundreårs overleveringer, men også litterære referanser til greske myter, Middelalderens kristne rituelle handlinger, og til polsk avant-garde-litteratur i vårt eget århundre.
  Ryszard Warsinskis bilder har således mange lag av innhold og betydning. De fleste kan vi knapt oppfatte, men hans mesterskap består i at han makter å løfte det komplekse innhold opp til et billedmessig slående og engasjerende språk, og hvor det ubegripelige, det tilslørte og komplekse, oppfattes som en ekstra og egentlig dimensjon vi trekkes til.
  Warsinski er blitt offer for den særnorske tilbøyelighet til historieløshet. Hver gang hans bilder vises, og det har hittil ikke skjedd ofte, engasjerer de mange, og kunsthistorikerne bør bli minnet om at her er et arbeid å utføre.
 

Flere bilder